i balanse

Særiøst.

Hva er dette med asylsøkere og norsk asylpolitikk.
La oss ta en titt i mitt sinn:

Asylsøkere er mennesker som på en eller annen måte klarer å komme seg til Norge.
De søker om asyl, og får bli her til UDI kommer med en dom. Mens de gjør det får de stempelet "Asylsøkere".
De blir sendt til steder rundt om i vårt fagre land, og blir ofte veldig godt integrert, som i tilfeller ved desentraliserte mottak i distrikts-Norge. De blir en del av samfunnet på mange sosiale måter, og de får seg venner og lærer seg kanskje språket veldig bra, dette gjelder særlig barna som vokser opp i Norge. Likevel, kan de ikke delta fullt ut i samfunnet, ikke kan de jobbe, ikke kan de stemme, ikke kan de planlegge livet sitt, for de vet ikke hva UDI kommer til å svare dem. De går rundt i usikkerhet, men er alikevel blitt i mer eller mindre grad en del av lokalsamfunnet. Så, en dag kommer svaret kanskje om at de ikke får lov til å bli i landet. Ja, hva skjer da? De må dra tilbake dit de kom ifra. Slutte det de startet på i sitt nye liv i Norge. Det de hadde som sin hverdag her var bare en liten smakebit, så de skal vite at så fint kan man ha det i andre land, så vakkert, trygt og rolig kan det bli, men ikke for de. De vil Norge ikke ha her.

Det er ikke plass til hele verden i Norge, og det ideelle er jo en verden hvor ingen hverken ønsker eller har behov for å søke om asyl fordi de har det så godt hjemme, men det er smertefullt å se at alle disse fantastiske menneskene som har fått seg et nytt og trygt liv i Norge blir sendt tilbake der de startet ifra.
Ja, det finnes en rekke komplikasjoner ved å integrere helt i samfunnet og psykisk helse etter traumer osv, men alt er mulig med et kompetent samfunn og omsorgsvesen rundt dem.
Om alle i UDI og Norge faktisk kunne brukt hele hjernen sin i balanse, ja da hadde vi hatt en helt annen situasjon.

<3